Innlegg

Kobolt

Koboltens skyggesider – og mulige løsninger

Kobolt er en viktig bestanddel i batteriene vi finner i mobiltelefoner og elbiler. Men utvinning av kobolt har en rekke skyggesider. Hvordan leder våre forbruksvaner til store utfordringer for natur og mennesker, og hva kan vi gjøre for å redusere problemene?

Hva er kobolt?

Kobolt (kjemisk symbol: Co) er et essensielt metall for mange forskjellige høyteknologiske bruksområder. Det brukes også blant annet til blått fargestoff i keramikk og glass, samt til legeringer i stålindustrien. Ikke minst er kobolt et viktig metall i fremstillingen av batterier: i litium-ion batterier er kobolt en nøkkelingrediens. Disse batteriene brukes i alt fra smarttelefoner til bærbare datamaskiner og el-biler. Samtidig bringer utvinning og bruk av kobolt med seg store utfordringer.

Utfordringer ved koboltutvinning

Verdens største eksportør av kobolt finner vi på det afrikanske kontinentet, nærmere bestemt i den demokratiske republikken Kongo.

Som fredsprisvinner Denis Mukwege påpekte i forbindelse med fredsprisutdelingen i desember i fjor, er utnyttelse av naturressurser i Kongo et stort problem. To tredjedeler av verdens forsyning av kobolt utvinnes sør i Kongo, i området kjent som Kobberbeltet. Dette området er rikest på kobber i hele verden, hvor kobbermalmen blant annet inneholder koboltholdige mineraler. Videre er 20 prosent av kobolten fra Kongo utvunnet for hånd. Selv om utvinningen er en økonomisk ressurs for landet, er den likevel langt fra problemfri. Koboltutvinning i Kongo involverer både sosiale, etiske og helsemessige utfordringer.

Blant annet satte Amnesty Internationals årlige rapport i 2016 problematikken på dagsorden. I rapporten «This is what we die for”, og i en rekke medier og nyhetskanaler i tiden etter, avsløres og belyses barnearbeid som en av Kobberbeltets største skyggesider. Titusener av barn er involvert i de ulike fasene av koboltutvinning. Barn helt nede i fireårsalderen jobber her i gruver som er gravd ut for hånd, uten sikkerhetsutstyr og beskyttelse. Det uforsvarlige arbeidet foregår ofte i utrygge, mørke jordhull mens de puster inn giftige gasser. Deretter vasker både barn og kvinner koboltmalmen i elvene før de putter koboltrike klumper i sekker, bærer de på ryggen og leverer innholdet ved depoter utenfor gruveområdene.

Dårlig kontrollert forsyningskjede

Fra depotene selges det koboltrike mineralet hovedsakelig til kinesiske selskaper. Det meste av verdens litium-ion batterier produseres i Asia, og ifølge Washington Post kommer rundt 90 prosent av Kinas kobolt fra Kongo. De kinesiske selskapene selger kobolten til batteriprodusenter, som til sist selger batteriene til produsenter av mobiltelefoner, laptoper og elbiler. Disse aktørene vet ofte ikke hvor kobolten de kjøper kommer fra, ettersom sporing og kontroll av forsyningskjeden er mangelfull. Noen mener derfor at kobolt bør behandles som et konfliktmineral. I så tilfelle vil det måtte gjøres eksterne kontroller av kobolt-raffinerier samt iverksettes sporbarhet.

Kobolt i en sirkulær økonomi

Aktører som Norsirk ønsker å resirkulere kobolt fra batterier for at kobolten i større grad skal ta del i en sirkulær økonomi. Ved at batteriene gjenvinnes, kan kobolten skilles ut fra batteriene og brukes på nytt i nye produkter. Målet med å jobbe etter et slikt perspektiv er at ressursene, i dette tilfellet kobolten, forblir i økonomien lengst mulig. Med en slik tilnærming reduseres dermed behovet for ny utvinning av råvarer. Ettersom kobolt hovedsakelig er et biprodukt fra utvinning av kobber (Cu) og nikkel (Ni), er det ikke sannsynlig at økt gruvedrift av kobber og nikkel vil dekke fremtidig behov for kobolt. Fremfor å satse på økt utvinning, er det derfor mye mer hensiktsmessig å resirkulere dagens litium-ion batterier. Slik reduseres også inngripen i naturen, samt miljø- og helseskader. I dag er det mulig å materialgjenvinne hele 95 prosent av kobolten som finnes i litium-ion batterier.

Second life-batterier er også en miljøvennlig strategi, hvor brukte batterier tas i bruk på nytt. Slike batterier kan for eksempel brukes til energilagring i hjemmet, lading av elbiler og som reservestrøm ved strømbrudd.

Les mer om mulighetene ved second life-batterier

Per i dag gjenvinnes alt for lite av kobolten som finnes i elektriske produkters batterier. Jo større andel som gjenvinnes, jo mindre vil etterspørselen av ny kobolt være. Mer kontrollert og tryggere gruvedrift andre steder enn i Kongo tas opp som et alternativ, men de kompliserte problemene vil ikke dermed løses. En sertifikatordning om råvarens opprinnelse kan være et alternativ for å redusere kjøp av kobolt som er utvunnet på uetisk og utrygt vis. I dag jobber også forskere med å lage batterier med mindre innhold av kobolt, for å minske koboltavhengigheten.

Her kan du lese mer om fremtidens batterier – som blant annet kan inneholde alger

Høyere kvalitet gir lengre levetid

Noe av tiltakene som kan gjøres er knyttet til batterienes levetid:

  • Ved å lage batterier som varer lenger, kan vi utvide batteriets primære liv.
  • Batterier av høyere kvalitet vil også gi en større andel batterier som egner seg for second life; et sekundært liv.
  • Optimal lading av batteriene med smarte ladere gir likeså forlenget levetid: å lade oftere og kortere er bedre enn å tømme batteriet, for så å lade til 100 prosent.
  • Produkter av dårlig kvalitet har ofte ikke de egenskapene som skal til for å maksimere levetiden på batteriet. Mindre gode produkter binder dermed opp ressurser i form av råmaterialer.

Samtidig må vi øke gjenvinningsandelen på de batteriene som ikke kan brukes i et sekundært livsløp. Disse må i større grad ta del av et sirkulært kretsløp, slik at materialer som kobolt kan brukes til nye formål.

Trygg innlevering i sikker boks

Bare i Norge ligger det for eksempel flere millioner gamle mobiltelefoner som ikke får gjort mer nytte for seg. Om du har en slik hjemme, kan du gjøre ditt vesle, men likefullt viktige bidrag, ved å levere telefonen til gjenvinning. Også løse batterier og andre EE-produkter med batterier blir gjerne liggende altfor lenge i norske skuffer og skap: ifølge Eucobat tar det mellom tre og elleve år før et litium-ion batteri produseres, til det resirkuleres. Bærbare PC-er er blant verstingene som ligger stuet bort lengst før de leveres inn til gjenvinning.

Har du en mobiltelefon, PC eller andre elektroniske produkter med minne som du er skeptisk til å levere fra deg? Når du leverer utstyr med minne i en S-boks (sikker boks) på gjenvinningsstasjonen, slipper du å bekymre deg for at dataene dine kommer på avveie. Boksen er låst, og oppbevares innelåst fram til Norsirks samarbeidspartner for EE-avfall henter den. Det er kun de som har nøkkel til S-boksen.

Løsningen på de omfattende skyggesidene ved utvinning og forbruk av kobolt er ikke enkel, men fra et miljøperspektiv står én sak klar: vi må bli flinkere til å gjenvinne litium-ion batterier, og dermed kobolt, for å la de ta del av en sirkulær økonomi. Gjennom mer gjenvinning vil etterspørselen av naturressurser går ned.

Les om hvordan du gjenvinner batterier her

Kilder:

 

 

 

 

Norsirks Stig Ervik i Finansavisen

Telefonen er utrydningstruet

2018 ble et «annus horribilis» for verdens grunnstoffer. Sirkulærøkonomien er eneste redning, sier Norsirks Stig Ervik i en kronikk i Finansavisen.

Fjoråret var et rekordår for salg av elektronikk i Norge. 330.000 tonn elektronikkvarer ble satt på markedet, mens kun 129.000 tonn ble levert tilbake til gjenvinning. Disse tallene er urovekkende.
Verden tømmes for kritiske grunnstoffer. Mens det i 1980 gikk med 12 grunnstoffer til å lage en datachip, bruker vi i dag 57 av stoffene i den periodiske tabellen. Forskere ved St. Andrews-universitetet i Skottland har publisert en versjon av det periodiske system som viser alvoret i situasjonen. En smarttelefon består av 30 grunnstoffer. Halvparten vil det være knapphet på i årene som kommer. Årsaken er at de enten befinner seg i områder preget av krig og konflikt, eller at lagrene er tomme. Etterspørselen skaper et internasjonalt illegalt marked, og årlig stjeles store mengder elektronisk avfall fra kommunale gjenvinningsstasjoner og fra forhandlernes oppsamlingsplasser. Dette er grov økonomisk kriminalitet og miljøkriminalitet (- les mer her).

Negativ trend for EE-avfall

Plast, matavfall og papir er vi gode på å sortere. Retur av elektronikk blir vi stadig dårligere på. Siden 2016 har andelen innsamlet elektronikk sunket med 12 prosent. Noe av forklaringen på nedgangen er at nye aktører har fått lov til å drive med innsamling uten å måtte rapportere til registeret for elektronisk avfall. Derfor vet vi heller ikke hvordan og hvor avfallet blir behandlet. Men det forklarer ikke alt.

Les alt om kildesortering av EE-avfall

Myndighetene og bransjen må ta grep

Regjeringen har satt seg som mål å være et foregangsland for en sirkulær økonomi, og arbeider nå med en strategi for dette. Et av de viktigste tiltakene er å sørge for at vi gjenvinner alt av elektronisk avfall. Det vil kreve en ny innsamlingsmodell med nye incentiver for elektronikkbransjen. De store butikkene må sammen sette opp egnede innsamlingssteder. Butikker og kjeder må i enda større grad prioritere sikring, overvåking og vakthold, og forbrukere må sette igjen EE-avfall på steder hvor mottager tar sikkerhet på alvor. Alle som samler inn elektronisk avfall må også pålegges å rapportere dette til ett felles register. Alt dette kan gjøres gjennom lovendringer, og koster lite over statsbudsjettet.

65 prosent innsamling ikke mulig uten store endringer

Norge har krav fra EU om å samle inn 45 prosent av gjennomsnittlig vekt av produkter plassert på markedet siste tre år. Fra 2019 skjerpes kravet til 65 prosent. Disse kravene er vi langt unna å nå. Veien til en bedre innsamlingsprosent er å styrke den sirkulære økonomien. Vi må dyrke frem smartere verdikjeder, som gjør det er mulig å skape lønnsomme selskaper basert på gjenbruk og sekundære råvarer. I en sirkulær økonomi må det lønne seg å bruke sekundære fremfor jomfruelige råvarer.

Urban gruvedrift

Ressursutnyttelse ved innsamling fra de tusen hjem kalles nå «urban gruvedrift», og begrepet bør tas inn i den sirkulære økonomien. Innsamling og gjenbruk er en forutsetning for at vi i det hele tatt skal kunne eie en smarttelefon i fremtiden, og enda viktigere: klare overgangen til det det høyteknologiske og fornybare samfunnet vi er på vei mot.

«330.000 tonn elektronikkvarer ble satt på markedet, mens kun 129.000 tonn ble levert tilbake til gjenvinning»