I år fyller avfallsforskriften 20 år. Med denne har Norge vært et foregangsland på hvordan skape mer bærekraftige samfunn. – Arbeidet med EE-forskriften var et karrieremessig høydepunkt, fremhever en tidligere bransjetopp.

Avfallsforskriften har hatt stor betydning for samfunnet, næringslivet, og ikke minst miljøet. Den ble skrevet i 1998, og trådte i kraft i 1999. Tidligere leder i IKT-Norge, Per Morten Hoff, var sentral da en konservativ bransje raskt måtte endre seg som følge av de nye reglene.

Les mer om avfallsforskriften her

– Mange ble tatt litt på senga da reglene kom. Daværende miljøminister, Torbjørn Berntsen, var tydelig på at han ønsket lovverket, og Ellen Hambro var den som fikk det til å skje, sier Hoff.

Hambro leder i dag Miljødirektoratet, og var underdirektør i departementet da nybrottsarbeidet ble gjennomført. Hoff var sentral fra IKT-næringens side. De nye reglene påvirket alle som lagde, importerte eller solgte elektroniske eller elektriske (EE) produkter.

– Det var store diskusjoner. IKT-Norge var allerede i gang med frivillige systemer, og vi var spent på hvilke føringer forskriften ville legge. Vi var glad for at det ble felles ordninger, slik at ikke hver produsent, importør eller forhandler måtte lage egne kostbare system for gjenvinning av avfallet.

Veldig positiv prosess

Avfallsforskriften har ført til at forbrukere og bedrifter betaler et miljøgebyr hver gang de kjøper et elektrisk eller elektronisk produkt. Gebyret betaler for at produktet samles inn og gjenvinnes når det avhendes. Produsentansvarsselskap som Norsirk håndterer dette på vegne av bransjen, og målet er å sikre at produktene kan gjenbrukes, at miljøgifter fjernes, og at komponenter gjenvinnes i så stor grad som mulig.

– Miljødepartementet fortjener mye skryt for det de gjorde den gangen. Det var en god prosess og tett dialog med bransjen, sier Hoff som påpeker at den store utfordringen var den store jobben som måtte gjøres på salg og markedsføring.

–  Jeg hadde ønsket meg enda større samarbeid med myndighetene på informasjonsspredning- og markedsføring, sier han.

De nye produsentansvarsselskapene måtte overbevise en hel bransje at de nå måtte betale for gjenvinning. Og det var ikke mange som så at EE-avfall kunne være en ressurs man fikk betalt for. Det måtte lages gode logistikk-løsninger og smarte IT-systemer for å håndtere de store mengdene avfall som fraktes, og holdes oversikt over.

– Forskriften var en stor seier for miljøet. Den har bidratt til at hele IKT-næringen har blitt proffere og mer bærekraftig. Produsentansvarselskapene har sikret en gjenvinningsgrad som er mye høyere enn vi noen gang turte å håpe på den gangen, sier Hoff.

Fra hårkutt til miljøplog

Norge var en pioner i dette arbeidet, og var ute før EU. Foregangslandene var Nederland, Belgia, Sveits og Norge. Sverige fulgte tett etter. Det har skapt internasjonale forum i form av medlemsorganisasjoner som samarbeider og samhandler til det beste for miljøet.

– Det som startet som nærmest monopolbedrifter har blitt en sunn og konkurransedyktig næring. Miljøet er vinneren. Arbeidet med avfallsforskriften var ekstremt viktig, og noe av det jeg er mest stolt av i karrieren min, sier Hoff.

– Jeg er svært fornøyd med at Norsirk hele tiden hadde fokus på kostnader slik at miljøgebyrene til kundene dalte raskt. Måten selskapet bygde opp sitt system på har blitt beste praksis for hele returbransjen i Norge, og i hele Europa, sier Hoff.

Norsirks første direktør var Hans Løken. I dag er han pensjonist og sysler med et gårdsbruk i Østfold. Han beskriver de første årene som en heftig reise med mye nybrottsarbeid. Han startet virksomheten alene, og bygde opp organisasjonen i ekte gründerånd.

– Vi skulle skape en ny bransje. Riktignok eksisterte det noen returordninger før oss, men de var i større grad fullfinansiert, sier Løken.

Han startet Elektronikkretur som i dag fremstår som Norsirk. Han ble hentet til jobben fordi han hadde jobbet i en årrekke i en bransjeorganisasjon for de som solgte TV-er og radioapparater.

– Jeg sluttet som generalsekretær i Frisørmestrenes landsforbund da denne muligheten kom., sier Løken.

Markedet den gangen var delt mellom produkter for bedrifter og forbrukere, og mellom hvitevarer, elektro og elektronikk.

– Alle de seriøse leverandørene tok ansvar og etablerte gode retursystemer.

Elektro havnet i Renas. Hvitevareleverandørene dannet sitt eget selskap, og elektronikk ble håndtert Elektroretur. De to sistnevnte er i dag Norsirk.

– Renas har vært en god konkurrent som har bidratt vesentlig til at ordningen med produsentansvar er en suksess, sier dagens leder av Norsirk, Stig Ervik.

Departementet med solid forarbeid

Myndighetene og det som den gang het SFT hadde gjort et solid forarbeid. De hadde identifisert alle typer EE-produkter og klassifisert alle gruppene i et enormt regneark. Det ble brukt til å spå hvor mange tonn som ville komme i hver avfallsgruppe.

– Det var kvalifiserte gjetninger, og i ettertid kan vi se at de traff overraskende nøyaktig i sine anslag, sier Løken som også nevner Hambros sentrale rolle i dette arbeidet.

Utfordringen i starten var at avfallet ble samlet inn på en skjev måte. Noen gjenvinnere plukket kun med seg det mest verdifulle avfallet som gjerne inneholdt mye kobber, og lot resten stå.

Utfordringen lå ikke hos forbrukerne. De tilpasset seg de nye reglene overraskende raskt, og leverte avfallet til forhandlere og kommunale mottaksanlegg.

– Vi hadde tidlig en utfordring med leverandører som ikke ville være med, men de innordnet seg raskt når myndighetene innførte dagbøter som straffet de som ikke tok ansvar, sier Løken.

Han er imponert over hvor langt bransjen har kommet.

– Det er fabelaktig å se hva de får til i dag. Vi hadde en gjenvinningsgrad på 65 til 70 prosent. I dag gjenvinnes og ombrukes nesten alt. Våre tunge investeringer i starten har bidratt til at det har kommet smartere systemer og bedre teknologi, sier Løken.

Nye ambisiøse mål

– Forskriften har bragt Norge i Europa-toppen når det gjelder innsamling per innbygger. Det skyldes en oppvakt befolkning, og fordi bransjen og myndighetene har hatt tett dialog, sier Ervik.

I 2017 samlet returselskapene inn totalt 143 000 tonn EE-avfall.

– I løpet av 2020 skal vi gjenbruke 10 prosent av EE-avfallet vi henter inn, både det som virker og det som trenger litt småreparasjoner. EE-avfallet ditt kan faktisk være verdt mer enn du tror, både økonomisk og miljømessig, sier Ervik.

Han påpeker at dynamikken i markedet er veldig bra. Forskjellen mellom i dag og gjenbruks-pionerene fra 1999 er hvor fokus rettes:

– Før man måtte trekke opp de store linjene for å få systemet til å fungere. Vi jobber med å hente ut detaljgevinster slik at vi hele tiden hever prosentandelen på ombruk og at så mye som mulig av materialene gjenvinnes. Fordi råvarene blir stadig mer verdt, skapes også helt nye lønnsomme forretningsmodeller. Stadig flere klarer å tjene penger på å selge brukt utstyr, sier Ervik.

– Dagens suksesser skyldes at myndighetene i sin tid var så fremsynte og grundige, fremhever Ervik.

Til kamp mot søppeltyvene

Utfordringen med høyere priser skaper også nye hensyn som må ivaretas. Siden verdien på avfallet øker, får vi også en svart økonomi som det må settes lys på.

– Tyveri fra avfallet er i ferd med å bli et stort problem, sier Ervik.

Det engelske uttrykket er «scavenging», og det betyr at deler av produkter, komponenter og eller metaller fra elektrisk og elektronisk avfall (EE-avfall) stjeles før de når frem til gjenvinningsanlegget.

– Dette er bevisst sanking av verdifulle metaller og økonomisk miljøkriminalitet. Nærmere halvparten av alle kjøle- og frysemøbler vi samler inn er kuldemøbler med KFK eller HKFK gasser. Klippes kompressoren siger klimagassene ut, sier Ervik.

Når de verdifulle delene i EE-avfall stjeles, så står den som tar sitt miljøansvar på alvor kun igjen med kostnadene. Det vil og føre til tap av viktige råvarer, inntektstap og bortfall av arbeidsplasser.

– Min frykt er at det som skjer nå er en stille utvanning av en meget viktig bransje. Det haster med tiltak før tyveriene ødelegger bransjen og de bærekraftige forretningsmodellene vi har brukt mye tid og krefter på å bygge opp, avslutter Ervik.

Ervik har skrevet om temaet her. I artikkelen har han flere konkrete forslag på hvordan problemet bør angripes.