Ombruksemballasje er definert i Avfallsforskriften kap.7 som emballasje som er utformet og brakt i omsetning med den hensikt å kunne brukes flere ganger til sitt opprinnelige formål.

Det er forskjell på ombruksemballasje som et offisielt begrep i forskrifter og forordninger og gjenbruk som brukes til å beskrive forlengelse av emballasjes liv (som ikke er designet til å brukes på nytt, men blir brukt flere ganger allikevel), f.eks. bruk av bananesker til flytting. For at det skal kalles ombrukbar emballasje må emballasjen blant annet være designet med hensikt for ombruk med et visst antall rotasjoner med eventuelt kvalitetskontroll og vask. Eksempler kan være plastkasser eller trepaller som blir brukt om og om igjen i transport.

EUs krav til ombrukbar emballasje 

Selv om ombruk står høyere i avfallshierarkiet enn materialgjenvinning, har ikke Norge hatt mål for ombruk i motsetning til materialgjenvinning. I forslaget til ny Emballasjeforordning som diskuteres av Europaparlamentet og Rådet, foreslår EU å sette målkrav til ombruk for ulike typer emballasje, f.eks. emballasje til store hvitevarer, drikkeflasker, transportemballasje som paller og plastkasser, og emballasje for netthandel, med unntak for selskaper som har mindre enn 1000 kg av emballasje årlig. Emballasjeforordning skal promotere utvikling av ombruks- og påfylls-emballasje ved å sette krav til ombrukssystemer og påfyllsstasjoner i EU og Norge.

Som produsent eller importør er det ikke alltid like lett å vite om emballasjen kan kalles ombrukbar. EUs forslag til forordning har åtte betingelser som må oppfylles for at emballasjen skal kalles ombrukbar.

1. Den er utformet, designet og markedsført med mål om ombruk eller etterfylling
2. Den er utformet og designet for å gjennomføre så mange runder eller rotasjoner som mulig under normale bruksforhold
3. Den kan tømmes eller losses uten skade på emballasjen, slik at skaden forhindrer ombruk
4. Den er i stand til å tømmes, losses, fylles på nytt eller lastes på nytt samtidig som det sikres samsvar med gjeldende sikkerhets- og hygienekrav;
5. Den kan settes i stand igjen, samtidig som den opprettholder sin evne til å utføre sin tiltenkte funksjon
6. Den kan tømmes, losses, fylles på nytt eller lastes på nytt samtidig som kvaliteten og sikkerheten til det emballerte produktet opprettholdes og tillater merking og informasjon om egenskapene til produktet og på selve emballasjen, inkludert evt. relevante instruksjoner og informasjon for å sikre sikkerhet, tilstrekkelig bruk, sporbarhet og holdbarhet av produktet
7. Den kan tømmes, losses, fylles på nytt eller lastes på nytt uten risiko for helsen og sikkerheten til de som er ansvarlige for å gjøre det
8. Den oppfyller kravene som er spesifikke for resirkulerbar emballasje når den blir til avfall.

Mål om ombrukbar emballasje

EUs forslag til forordning presenterer også noen mål knyttet til ombruk. Fra 2030 har de fleste kategorier sine mål, som vil øke, av og til betraktelig, i 2040.

For eksempel skal produsenten og leverandøren av drikkevarer passe på at 10% av disse produktene finnes i ombrukbar emballasje innen 2030. Det innebærer også at et system for ombruk eller påfylll er etablert for de nevnte produktene. Fra 2040 økes dette kravet fra 10% til 25%.

Et annet eksempel er transportemballasje, i form av foldbare plastkasser, plastpaller, tønner etc. Her er kravet 30% innen 2030 og 90% innen 2040. Mye transportemballasje er allerede ombrukbar, og betingelsene for å lage denne emballasjen ombrukbar er enklere enn for andre kategorier. Et siste eksempel er transportemballasje for netthandel. Da skal 10% av transportemballasjen være ombrukbar innen 2030, og 50% innen 2040.

Alle målene finnes under artikkel 26 i forslaget til forordningen. Her er det flere krav for emballasje for mat, gruppeemballasje og emballasje brukt for oppbevaring. På samme måte som emballasjemengder regnes ut i dag, vil også disse tallene basere seg på kalenderår. Innen utgangen av 2028 skal Kommisjonen fastsette detaljert metodikk for hvordan ombrukbar emballasje skal måles og rapporteres.

Hvordan designer man for ombruk?

Det finnes ulike veiledere for design for ombruk. For de som skal designe eller produsere, men også selge slik emballasje eller ombrukssystemer til emballasjen, kan man ta en titt på veileder fra Det Nederlandske institutt for bærekraftig emballasje (KIDV) (LINK https://kidv.nl/design-guidelines-for-reuse-wef). Hovedpoenget er å komme frem til gode alternativer som i stor skala kan erstatte engangsartikler.

Det er viktig å vurdere om designet er økonomisk lønnsomt, blant annet gjennom standardisering og mulighet for effektiv ombruk. Designet bør også være sosialt inkluderende, altså lett å bruke for alle forbrukere, gjennom blant annet informasjon og brukervennlighet. Til slutt er selvfølgelig hensyn til helse og sikkerhet et viktig krav, slik at det lett kan rengjøres og tåler langvarig ombruk uten å bli skadet.

Når det gjelder design av ombrukbar emballasje, skal designere tenke på valg av materialer, selve designet, merking av emballasje, og produksjonsprosesser. Ombrukbar emballasje krever også systemer for ombruk, noe som vil bety endring av business-modeller og etablering av omvendt logistikk. Ved å etablere ombrukssystem skal bedriftene tenke på antall ganger emballasje skal brukes, hvor og hvordan den skal fylles, hvordan den skal brukes, oppbevares og transporteres, hvordan den brukte emballasjen skal innsamles og rengjøres, og ikke minst hvordan den skal materialgjenvinnes når den ikke lenger er egnet for bruk.

• Materialet må vurderes opp mot brukskvalitet, produksjon og kilde til råvarer. I tillegg bør det tåle normal håndtering i ombrukssyklusen. Glass vil for eksempel kunne knuse relativt lett, selv om det er lett å rengjøre og kildesortere for forbruker. Derfor må holdbarhet vurderes opp mot relative fordeler med tanke på pris og miljømessige kostnader for emballasjen.
• Design vurderes etter blant annet tanke på hvor emballasje skal brukes. Skal den stå på badet, skal den kunne gå i ovn eller mikrobølgeovn, eller må den være lufttett? Hvis emballasjen skal være en ‘on-the-go’-emballasje, som for eksempel en kaffekopp, må den være lett å ta med seg og ikke lekke. Er det emballasje som inngår i et ombruksystem fra hjemmet (‘return from home’), bør den være både lett å stable, slik at den tar mindre plass, samtidig som den tåler frakt. Andre spørsmål som kan vurderes er om emballasjen skal være en del av en butikks hyllesystem eller et spesifikt innsamlingssystem. Kan emballasjen være en del av et modulært system, hvor enkeltdeler kan erstattes eller byttes? Og må emballasjen ha digital ID for å lettere kunne samles inn og redistribueres?
• Den visuelle profilen til emballasje spiller en viktig rolle i forbrukers valg av emballasje og produkt. Både for å informere, men også for å reklamere. Det som er annerledes med ombruksemballasje, i forhold til engangsemballasje, er at den ikke følger livssyklusen til innholdet. Bør merkingen og den visuelle profilen gjøres permanent, semi-permanent eller ikke i det hele tatt. Dette avhenger av emballasjens innhold, om den er konstant eller mer sesongbasert. Vil merkingen endre seg med tanke på reguleringer, språk eller standarder?
• Til slutt er teknologi en faktor som kan gjøre ombruk enklere, selv om teknologiske løsninger som merking ikke alltid er nødvendig. Teknologi som muliggjør innsamling av data kan forbedre ombrukssystemene, og gi verdifull data til forskning, myndigheter og investorer. Om emballasjen kan spores, må verdien av dette veies opp mot muligheten til å ha sporing av varer i hele livssyklusen, samt at datasikkerhet må ivaretas.

Oppsummert er det mange hensyn å ta når emballasje skal designes for ombruk. Innholdet og konteksten er primære hensyn som vil påvirke designvalg. Når emballasje skal designes for ombruk er det likevel ikke bare emballasjen som må være i fokus, hvordan emballasjen passer inn i et (eller flere) ombrukssystem er også essensielt for å avgjøre bruksverdi. Målet vil være å designe emballasje som kan brukes i lang tid, som forbrukere og leverandører setter pris på, og som i tillegg tar hensyn til miljøet når emballasjen ikke lenger er egnet til å brukes om igjen, men må gå videre i avfallshierarkiet.